Vi snakker mye om krig – men hvem har en plan for de mange døde?

Norge bruker mye tid på å snakke om beredskap. Vi øver på langvarig strømbrudd, flom, pandemi og krig. Men ett spørsmål blir nesten aldri stilt høyt: Hva gjør vi dersom svært mange mennesker dør på kort tid?

Det er et ubehagelig spørsmål. Det er også et helt nødvendig et.

Et enkelt spørsmål – et nedslående svar

Problemstillingen ble nylig løftet i et kommunalt beredskapsråd. En kirkeverge i Nordre Follo kommune deltok i møtet, der politiet orienterte om trusselbildet og statsforvalteren om kommunens beredskapsarbeid. Da gjennomgangen kom til kommunens rolle i krise og krig, stilte han et konkret spørsmål: Hvilken beredskap må være på plass for å håndtere mange døde på kort tid i en krigssituasjon?

Svaret var nedslående. Det finnes ingen planer for kremasjonskapasitet. Ingen planer for tilstrekkelig kjøleromskapasitet. Og ingen forberedt endring av lovverket som – i ytterste konsekvens – skulle gjøre det mulig å ta i bruk massegraver.

Hans observasjon var like enkel som den var ubehagelig:

«Kommunen har skjønt hvor viktig gravplass er i et beredskapshensyn – men tydeligvis ikke staten.»

Ansvaret ligger hos kommunen – kapasiteten er ikke planlagt

På papiret ser det ryddig ut. Kommunen er gravplassmyndighet og har ansvar for å ha ledige graver for minst tre prosent av befolkningen til enhver tid. Forskrift om transport og håndtering av lik stiller krav om at lokaler der lik håndteres skal ha «tilfredsstillende kjølerom med tilstrekkelig kapasitet». Og helse- og omsorgstjenesteloven, helseberedskapsloven og smittevernloven pålegger kommunen å vurdere hvordan den påvirkes av hendelser med svært mange dødsfall.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) er tydelig på at dette er kommunens ansvar. Men ingenting av dette sier noe om hvor den fysiske kapasiteten faktisk skal komme fra når behovet plutselig mangedobles. Ansvaret er fordelt – men kapasiteten er ikke planlagt.

Kapasitet er fysisk, ikke teoretisk

Et krematorium kan bare brenne et begrenset antall avdøde per døgn. Et kjølerom har et tak. En gravplass fylles opp – og svært mange eldre graver kan ikke gjenbrukes, fordi nedbrytningen har stoppet opp som følge av plast og dårlige grunnforhold.

I en normalsituasjon går dette i balanse. I en krise – en pandemi, en naturkatastrofe eller en væpnet konflikt – kan balansen forsvinne på få dager. De siste årene har vist oss at «verst tenkelige scenario» er alt annet enn utenkelig. Da hjelper det lite at ansvaret står beskrevet i en veileder, hvis ovnene, kjølerommene og arealet ikke finnes.

Beredskap handler om kapasitet man kan skalere

I EcoGrave jobber vi hver dag med nettopp denne kapasiteten. Vi mener beredskap for de døde ikke kan være en fotnote i en plan – det må være konkrete løsninger som lar seg skalere når det gjelder:

• Elektriske kremasjonsovner er utslippsfrie, energieffektive og raskere å etablere enn tradisjonelle anlegg – kremasjonskapasitet som kan bygges ut der behovet er.
• Kalking av graver gjør at eksisterende graver kan gjenbrukes på en etisk og godkjent måte, og frigjør gravplassareal raskt og rimelig.
• Alternative metoder for sluttbehandling, som vannkremasjon og organisk nedbrytning, avlaster presset på både tradisjonell kremasjon og gravlegging.

Til sammen er dette byggesteiner i en reell beredskap – ikke bare på papiret, men i kapasitet som faktisk finnes den dagen den trengs. Du kan lese mer om hvordan vi tenker rundt dette i artikkelen Beredskap – på liv og død.

Vi har ikke råd til å vente

Beredskap for de døde er ikke et hyggelig tema. Men det å la være å planlegge gjør oss ikke tryggere – bare mer uforberedt. Kommunene har forstått alvoret. Nå må staten følge etter.

Vil din kommune eller gravplassforvaltning ta en uforpliktende prat om hvordan kapasiteten kan styrkes? Ta kontakt med oss.